17. mai er for de fleste en festdag hvor vi ønsker å kjøre litt stil på mat- og vinsiden. Etter at 17. mai-togene er over og pølser, is og kake er fortært, er det duket for større kulinariske nytelser. Jeg er personlig svak for champagne og den hører naturlig med på nasjonaldagen, enten som en god aperitif hvis det er flere voksne enn min kone og meg selv tilstede, eller som en gjennomgående vin til middagen hvis vi er alene.
Champagne er i de flestes bevissthet knyttet til fest, høytid og markering. Det er mange gode grunner til det, men dette skaper også et image-problem for disse raffinerte vinene. Når de brukes ved slike anledninger blir de sjelden viet den oppmerksomhet de fortjener da det er selve anledningen som er i fokus, og ikke vinen som drikkes. Det skal i rettferdighetens navn sies at de beste vinene fra Champagne er blant de mest raffinerte viner som finnes. Det taler for at disse vinene i langt sterkere grad også bør benyttes i situasjoner hvor vinen er sterkere i fokus som f. eks. ved matbordet.
Det er sterkt fokus på terroir i Champagne og vinmarkene, eller rettere sagt kommunene, er klassifisert innenfor et system (échelles des crûs ) hvor de enkelte kommunene rangeres etter en prosentskala hvor 100% tilsvarer grand crû, 99 – 90 % tilsvarer premier crû. Laveste klassifisering ligger idag på 80 %. 17 kommuner har grand crû status. Det hersker liten tvil om at noen av vinmarkene i Champagne har svært særegne terroirs som gir vinene en like særegen karakter. Det er derfor et paradoks at majoriteten av vinene som produseres i Champagne delvis undergraver dette faktum, da standard-cuvéene fra de store champagne-husene i de fleste tilfeller er en blanding av vin fra flere kommuner. Dette er selvsagt er en dyd av nødvendighet når det produseres flasker i millionklassen. Her berører vi et meget interessant diskusjonstema i Champagne for tiden; bør Champagne i likhet med andre franske områder bli mer fokusert på enkeltvinmarker og dermed oppnå større variasjon og individualitet i vinene? Dette vil selvsagt være vanskelig for de store husene som da, dersom de skal opprettholde produksjonsmengden, må lage et uforsvarlig stort antall forskjellige viner. Det er naturlig nok sterke krefter som arbeider mot en slik fokus-dreining. Vi ser idag at stadig flere druedyrkere (dvs. vinmarkseiere som tidligere solgte alle sine druer til de store champagne-husene) nå begynner å lage sine egne viner. Dette skaper en større variasjon og individualitet i vinene. Samtidig er en rekke av disse vinene svært prisgunstige i forhold til vinene fra de største husene. Ukens vin som er et meget godt eksempel på såkalte vindyrker-champagner, kan kvalitetsmessig måle seg med topp-cuvéer fra flere av de store husene som typisk koster 2-3 ganger mer.
Ukens vin er av mine favoritt-champagner og finnes i Polets fullsortiment hvilket betyr at den er på lager ved de polene som har fullsortiment. Dette gjelder de fleste pol i de større byene. Vinen kommer fra den delen av Champagne-distriktet som heter Côte des Blancs. Denne delen er nesten utelukkende beplantet med Chardonnay som trives utmerket i den dype, hvite kalkjorden som dominerer her. Kombinasjonen av Chardonnay og dette jordsmonnet gir viner med den største finesse og en rakrygget struktur som gir det største lagringspotensialet av alle vinene i Champagne. 6 av Champagne-områdets grand crû-kommunene ligger her.
Produsenten av ukens vin, Brødrene Agrapart, holder til i grand crû-kommunen Avize og har størsteparten av sine vinmarker der, men har også parseller i Cramant, Oger og Oiry, alle med grand crû-status. De har tilsammen 62 parseller fordelt på disse kommunene. De eldste parsellene har vinstokker som er mer enn 55 år gamle og gir viner med stor karakterstyrke. Gjennomsnittsalderen for alle vinstokkene er også svært høyt med 35 år. Dette er en av forklaringene på den høye kvaliteten på vinene.
Se vinvurderingen |
Søk 
Drueguiden
