Dette er del 3 i artikkelserien om Piemonte. Denne gangen skal jeg konsentrere meg om vinene fra Nebbiolo-druen som er opphav til noen av verdens mest komplekse og innholdsrike, men også mest krevende viner.

Landsbyen Barolo

Nebbiolo - krevende, men akk så deilig
Nebbiolo er ikke en drue du umiddelbart blir forelsket i, og heller ikke en drue som passer i enhver anledning. Det er her mer snakk om ”acquired taste” - en tilvenningsprosess tilsvarende musikk. Nebbiolo er ingen Mozart, snarere en Stravinsky. Dette har sammenheng med kompleksitet og karakter som befinner seg godt utenfor ”mainstream” i dagens vinmarked som domineres av frukt-drevne og ”lettleste” viner.

Nebbiolo har etter all sannsynlighet sin opprinnelse i Piemonte hvor den har eksistert i flere århundrer. Gamle skrifter dokumenterer dens eksistens allerede på 1200-tallet under navn som nibiol og nubiol. Det er også kjent at Savoia-familien var begeistret for Nebbiolo-vinene fra Barolo-området og kjøpte betydelige mengder av den på 1600-tallet. De skal også ha sendt en forsyning til Ludvig den 14. som skal ha omtalt vinen som ”eksellent”. Navnet sies å ha sitt opphav fra tåken (nebbia på italiensk) som ofte ankommer Langhe-åsene i oktober når det kun er Nebbiolo-druene som henger igjen på vinstokken. Druen trives aller best i Langhe på sørsiden av elven Tanaro som renner gjennom byen Alba. Her finner vi områdene Barolo og Barbaresco. Nebbiolo er en lunefull drue som er lite adaptiv og kresen på jordsmonn og mikroklima. Den blomstrer tidlig og modner sist av de lokale druene. Den lange modnings-sesongen gjør den avhengig av optimal utnyttelse av varmen fra sollyset, og det er ikke uvanlig at druen har problemer med å oppnå den modenheten den strengt tatt bør ha for å gi optimal balanse i vinen. Den dyrkes derfor helst i sydvendte skråninger. Nebbiolo gir som regel viner med moderat fargedybde og en fargetone som svært raskt antar en brunlig karakter, noe som kan lure uerfarne til å tro at vinen er mer utviklet enn den egentlig er. Selv en svakt mursteins-rød Barolo kan faktisk være overraskende ung og stram.

Nebbiolo er en krevende drue såvel for vin-makeren som for vin-smakeren. Den har høy syre og markante tanniner som krever kløkt i vinmakingen for å frembringe nok frukt og generøsitet til å bløtgjøre disse komponentene. Når tanniner ledsages av mye syre, får vinen en forsterket tørrhet og stramhet i teksturen som det vanligvis tar litt tid å bli fortrolig med for vin-smakeren. En ung Barolo kan være en betydelig utfordring også for en erfaren Barolo-entusiast. 
 
Gode år for Nebbiolo kjennetegnes av at druen får tilstrekkelig modenhet, ikke bare med hensyn til sukkernivå som kan bringe den opp i 14 % alkohol, men også tilstrekkelig fysiologisk modenhet slik at aromaene er ferdigutviklet. Det er først og fremst i aromabildet at den har sin store styrke. Nebbiolo har i større grad enn de fleste andre druetyper en utmerket evne til å slippe igjennom vinmarkens terroir, dvs. vinmarkens egenskaper som følge av jordsmonnets sammensetning og de meso- og mikro-klimatiske forhold som råder i vinmarken. På dette punktet sammenlignes den gjerne med franske Pinot Noir. Aromabildet i en vellykket Nebbiolo-vin er komplekst og kjennetegnes av (tørkede) blomster som rose og fiol, syltet kirsebær, og utvikler seg over tid til å omfatte råtnende høstløv og bunnvegetasjon, lakris og tjære, og av og til med overtoner av den spennende, svakt eteriske duften av hvit trøffel.

Det finnes ulike kloner av Nebbiolo. Vinloven tillater kun 3 for viner med DOC status eller høyere:
Michet - gir små og tykkskallet druer med kompakte klaser. Den gir viner av høy kvalitet i de beste vinmarkene og er der ansett som den beste, men den gir liten avkastning.
Lampia - har lengre og mindre kompakte klaser. Denne klonen gir større avkastning og konsistent kvalitet med elegante og parfymerte viner. Lampia er den mest utbredte klonen.
Rosé - utseendemessig mer lik Michet, men gir som navnet antyder viner med mindre farge og kropp enn de to andre variantene. Lite utbredt idag.

Som tidligere nevnt er Nebbiolo en drue med høy grad av transparens som slipper vinmarkens karaktertrekk igjennom. Dette er sannsynligvis den viktigste grunn til at viner basert på Nebbiolo med få unntak kun angir et stedsnavn på etiketten (som f. eks. Barolo, Barbaresco, Gattinara, osv.), i motsetning til viner basert på andre druer hvor det er mer vanlig å angi både drue og stedsnavn.

Barolo - kongen av Nebbiolo
Barolo er den mest profilerte utgave av Nebbiolo. Mange, spesielt de ikke helt invidde, vil nok hevde at en Barbaresco er minst like bra. Dette er forståelig ut fra at Barbaresco oftest er en noe mykere og smidigere vin enn en Barolo fra kommunene Montforte d’Alba eller Serralunga d’Alba. Det er imidlertid liten tvil om at Barolo-området har en større variasjon og spennvidde enn Barbaresco. Dette skinner også gjennom hos produsenter som lager viner fra begge områdene - Baroloen er den mest prestisjetunge og dyreste vinen.

Geologisk skille mellom øst og vest
Barolo blir på mange måter referansepunktet for Nebbiolo. For uinvidde, kan Barolo fortone seg som en uniform vinstil. Det er langtfra tilfelle. Hvis vi ser litt videre enn det faktum at Barolo er en vin med et naturlig høyt syre- og tannin-innhold og en alkoholprosent på 13,5 - 14,5, er det tildels store forskjeller i stil. Dette har flere årsaker. Det er naturlig å starte med en forklaring på variasjonene i jordsmonnets sammensetning i de ulike delene av området. Barolo-området består av 11 kommuner, men selve kjerneområdet utgjøres av 5 kommuner i den sør-østlige delen. Hele området er av maritim opprinnelse da det for millioner av år siden var dekket av hav som etterlot store mengder kalkrike sedimenter i form av skalldyr etterhvert som landet steg. 

Det går et markant geologisk skille gjennom den sør-østlige delen hvor elvene Rio Talloria dell’Annunziata og Rio Bussia renner. På vestsiden av dette skillet består jordsmonnet i de bratte skråningene av kompakt og fruktbar kalksten og mergel med store innslag av magnesium og mangan. I denne delen ligger kommunene Barolo og La Morra som er opphav til det mykeste og mest elegante uttrykk for Barolo som blir relativt tidlig drikkeklare. La Morra som ligger lengst fra skillelinjen gir generelt de mykeste og mest parfymerte vinene.

På østsiden av det geologiske skillet er jorden mindre fruktbar og består av jernholdige konglomerater av kalkstein og sand som ble dannet et par millioner år tidligere enn vestsiden av skillet. Her finner vi kommunene Montforte d’Alba, Castiglione Falletto og Serralunga d’Alba. Vinene herfra har større fasthet og fylde og trenger lengre tid for å modnes. Spesielt gir Serralunga som ligger lengst fra skillelinjen, viner med kraftig struktur og stor fylde som trenger mye tid for å mykne.

Barolo crûs (vinmarker)
Det er idag økende fokus på enkelt-vinmarker (crû) i Barolo tilsvarende det vi finner i for eksempel i Burgund i Frankrike, selv om Barolo foreløpig ikke har en etablert vinmarks-klassifikasjon slik som i Burgund. Noen vinmarker har på grunn av sin beliggenhet bedre forutsetninger enn andre vinmarker til å frembringe viner med en særegen karakter og kvalitet. Idag er det for de beste vinmarkene mer og mer vanlig å angi vinmarks-navnet på etiketten når vinen er laget av druer fra én vinmark. 

Da vinmarken som regel er en relativt sikker indikasjon på kvalitet, vil jeg nevne de beste vinmarkene innenfor de 5 beste kommunene:

La Morra
Brunate (deles med Barolo med den største delen i La Morra)
Cerequio (deles med Barolo med den største delen i L Morra)
Rocche di la Morra
La Serra
Annunziata

Barolo
Cannubi (med inndeling i Boschis, Boschetti, Muscatel, San Lorenzo og Valletta)
Brunate (deles med La Morra)
Cerequio (deles med La Morra)
 

Monforte d’Alba
Bussia (med inndeling i Soprana og Sottana)
Ginestra (med inndeling i Ciabot Mentin og Casa Maté)
Mosconi
Le Coste
Grassi
 
Castiglione Falletto
Rocche (Bricco Rocche)
Bricco Boschis
Monprivato
Villero
Bric del Fiasc’
Pugnane

Serralunga d’Alba
Lazzarito
Vigna Francia
Vigna Rionda
Ornato
Marenca-Rivette
Falleto
La Rosa

Aldo Conternos vakre eiendom

	Domenico Clerico

Modernistene
Modernistene sverger til en langt kortere gjæring og en mer effektiv maserasjon som trekker ut farge og ekstrakt uten at mengden av tanniner blir altfor høy. En av nyeste remediene som muliggjør dette er horisontale gjæringstanker i stål med en innvendig rotor som kontinuerlig drar drueskallene med seg rundt i tanken. Den etterfølgende lagringen knappes hos modernistene ned til lovens minimum (3 år) og foregår gjerne på barriques (eikefat på ca. 225 liter) av fransk eik. De fremste eksponentene for denne filosofien er Elio Altare, Ceretto, Domenico Clerico, Parusso, Angelo Gaja, Luciano Sandrone og Paolo Scavino.

I tillegg til disse mer ytterligående filosofiene er det flere produsenter som kombinerer teknikker fra de to ved for eksempel å utføre en kort og effektiv gjæring, men lagring i botti. Disse produsentene betegnes gjerne som moderne tradisjonalister og omfatter flere av de fremste Barolo-produsenter som Aldo Conterno, Bruno Giacosa, Elio Grasso, Prunotto og Marcarini.

Min stjerne i Barbaresco er imidlertid Bruno Giacosa i Neive. Han skaper år etter år viner med en helt utrolig finesse med sin intelligente, ikke for moderne og ikke altfor tradisjonelle vinmaking. Best er Santo Stefano.
Jeg vil si at det lages topp viner innenfor alle disse kategoriene av produsenter når vi snakker om de beste beste, og dette øker områdets reportoar og gjør det meget spennende for en vinentusiast å utforske området. Etter å ha interessert meg for dette området i en del år har det selvsagt utkrystallisert seg noen favoritter som jeg gjerne formidler mine lesere. De produsentene som har gitt meg de største opplevelsene på Barolo er Clerico og Sandrone blant modernistene, Aldo Conterno og Bruno Giacosa blant de moderne tradisjonalistene, og Giacomo Conterno og Bartolo Mascarello blant tradisjonalistene. 

Barbaresco - i skyggen av Barolo
Barbaresco må nok finne seg i å leve i skyggen av Barolo. Barbaresco ligger litt lavere enn Barolo og nærmere Tanaro-elven. Dette gir en marginalt høyere og jevnere temperatur. Innhøstingen starter gjerne noen dager tidligere i her enn i Barolo og sannsynligheten for en vellykket årgang er noe større. Jordsmonnet ligner mye på det vi finner i den vestlige delen av Barolo (La Morra og Barolo) og vinene blir tilsvarende myke og elegante. Barbaresco har også sine berømte crûs. De fleste av de beste (bl. a. Martinenga) ligger i skråningene rett sør for landsbyen Barbaresco som et amfi med sør, sør-vestlig eksponering. Det er først og fremst soleksponeringen og helnings-vinkel som avgjør kvaliteten på crû’ene. De beste vinmarkene i Barbaresco ligger i kommunene Barbaresco, Neive og Treiso.
En viktig forskjell mellom Barbaresco og Barolo er at det kun kreves 1 års fatlagring for Barbaresco mot 2 år for Barolo.

Når det gjelder vinmakingsfilosofier så følger de til en viss grad i samme modell som i Barolo, selv om det er få som er utpregede tradisjonalister. Angelo Gaja var den første som innførte franske barriques i Langhe og har vært en av de største pådriverne for den moderne stilen. Stadig flere følger etter. Nevnes bør det gode kooperativet Produttori del Barbaresco som lager viner i en relativt tradisjonell stil med inntil 20-30 dagers maserasjon og lagring i gamle botti. Kooperativet besitter vinmarker i flere av de beste crû’ene og lager i enkelte år fantastiske viner fra disse. 

Min stjerne i Barbaresco er imidlertid Bruno Giacosa i Neive. Han skaper år etter år viner med en helt utrolig finesse med sin intelligente, ikke for moderne og ikke altfor tradisjonelle vinmaking. Best er Santo Stefano.

Bruno Giacosa flankert av artikkelforfatteren (til venstre) med en av sine "hang-arounds",  David Dulcerotti til høyre.

Nebbiolo d’Alba
Nebbiolo d’Alba er en appellasjon (DOC) for Nebbiolo-viner hovedsaklig fra Roero på nordsiden av Tanaro-elven, samt området rundt byen Alba, mellom Barolo og Barbaresco. Nebbiolo dyrket innenfor Barolo eller Barbaresco er unntatt fra denne betegnelsen. Det betyr at en deklassifisert Barolo eller Barbaresco ikke kan selges som Nebbiolo d’Alba, men derimot under (Nebbiolo delle) Langhe som er en ny generisk DOC som omfatter flere druer.

Nebbiolo d’Alba skiller seg en god del fra Barolo og Barbaresco ved å være lettere og mer delikate viner som drikkes relativt unge. Dette har sammenheng med at mesteparten av vinen kommer fra Roero som har et lettere og mer sandholdig jordsmonn. De beste er imidlertid flotte viner som viser mye av Nebbioloens fremragende aromatiske kvaliteter uten dens harde struktur. Dette er fremragende viner til ost- eller kjøttfylte agnolotti (pastaputer) rørt inn med smør og salvie.

Årgangene på 90-tallet
90-tallet var unikt i Piemonte med langt flere gode til eksepsjonelle årganger enn det som er vanlig i løpet av et tiår. Det startet med topp-året 1990 som ga velbalanserte og lagringsdyktige viner som nå begynner å smake av fugl, men som for de beste vil utvikle seg videre. 1991 er etter min mening en smule undervurdert og ga lette viner med fin frukt og eleganse som bør drikkes nå. 1992 var et relativt dårlig år. 1993 et godt år som ga klassiske viner som enda trenger noe tid for å ”falle på plass”. 1994 var i likhet med 1992 mindre vellykket. Årene fra 1995 til 1998 var alle gode år med 1996 og 1997 som topp år. 1997 gav svært konsentrerte og alkoholrike viner, mens 1996-vinene er mere klassiske i stil. 1999 er det foreløpig litt for tidlig å si noe sikkert om.

Nebbiolo-vinene fra Novara-området
Vi skal heller ikke glemme Nebbiolo-vinene fra Novara åsene lenger nord i Piemonte. Beveger vi oss noen mil nordover fra Langhe kommer vi til den virkelige ”foten av fjellet” som er den direkte oversettelsen av navnet Piemonte. Her, ved foten av Alpene er det overraskende å finne gode Nebbiolo-viner når vi vet at det er vanskelig nok å få modne druer i Langhe-åsene. Nord-øst for byen Novara, langs Sésia-elven ligger det noen gode vinområder som i all hovedsak benytter Nebbiolo, som her like gjerne går under navnet Spanna. Klimaet er her noe kaldere og jordsmonnet skiller seg klart fra det vi finner i Langhe. Mens Langhe har alkalisk jordsmonn basert på marine avsetninger med relativt høy fruktbarhet, består jorden i Novara-åsene av en mindre fruktbar, syrlig kalksteinsjord, basert på isbre-avsetninger.

Kombinasjonen av et kjøligere klima og mindre fruktbart jordsmonn gjør at vinene til tross for en sørvendt eksponering blir mer syrerike og slankere, og det er vanlig å blande inn litt av den fruktigere Vespolina og (sjeldnere) Bonarda Novarese for å gjøre vinene litt mer generøse. De store temperatur-svingningene kan imidlertid gi viner med mer aroma. På sitt beste er dette slanke og elegante viner med uttalte Nebbiolo-aromaer som utvikles raskere enn i vinene fra Barolo og Barbaresco. De beste vinene fra dette området går under navnene Gattinara og Ghemme. Ambisjonsnivået hos flesteparten av produsentene er ikke det største, men det finnes noen hederlige unntak.

I Gattinara skiller følgende produsenter seg ut med god kvalitet på sine viner: Le Colline, Travaglini, Antoniolo, Dessilani og Nervi. I Ghemme er det Antichi Vigneti di Cantalupo og Le Colline som fører an.