Dette er del 2 i en artikkelserie om Piemonte. Denne gangen skal vi se nærmere på det brede utvalget av viner fra regionen.

Barolo er kongen blant Piemontes viner
Det er ikke bare innen mat at Piemonte er på prestisjetoppen i Italia. Dette gjelder i like sterk grad innenfor vin. Barolo er kongen blant Piemontes viner, mens Barbaresco vel må kunne betegnes som dronningen, selv om det ofte er så sterke likhetstrekk i disse to vinene at de kan være vanskelig å skille fra hverandre. Begge er basert på den litt spesielle og krevende Nebbiolo-druen. Selv om Barolo og Barbaresco står i en særstilling, er de imidlertid ikke de eneste interessante vinene i regionen. 

I denne artikkelen vil jeg ta for meg de øvrige av regionens beste viner for så å komme tilbake til en fyldig beskrivelse av de forannevnte kremvinene i neste artikkel.

Hvite viner
Piemonte er først og fremst et rødvinsområde, men regionens raffinerte kjøkken med et utall av elegante forretter (antipasti) gir et skrikende behov for friske og elegante hvitviner som kan ledsage disse rettene. Vi må heller ikke å glemme regionens bakverk og desserter (dolce) som ofte inneholder elementer av sjokolade og nougat som kan være relativt utfordrende for en vin. Piemonte har de viner som trengs for å ledsage en komplett Piemonte-meny fra antipasti til dolce.

Moscato - lette og forførende søte viner
Muskatell-druen er opphav til Piemontes mest berømte hvitviner som er søte. Det er den beste varianten av muskatell-druen, Muscat Blanc a Petit Grains som dyrkes i Piemonte. Lokalt går den under navnet Moscato Bianco eller Moscato di Canelli. Druen har en utrolig sterk aromakarakter med et uttalt drueaktig (”grapey”) preg og et preg av blomster og eksotisk krydder. Muskatell-navnet er i dag nokså belastet da mye av den vin som selges under dette navnet i dagens vinmarked er klisne og uinteressante viner. Dette er i liten grad tilfelle for Piemontes muskatell-viner. De beste representerer noe av det ypperste av viner som denne druen kan fremskaffe.
 

Asti Spumante
Asti Spumante er den utgaven av muskatell-vin fra Piemonte som er mest kjent utenfor regionen. Dette er en lett og musserende, søt vin med en alkoholstyrke i området 7 - 9 % og tappes i ”champagne-flasker” for å tåle trykket. Produksjonen domineres av store firmaer som Cinzano og Martini som lager relativt streite, men ikke veldig spennende viner. Personlig synes jeg spumante-vinene ofte mangler litt syre, men de kan smake fortreffelig når de serveres godt avkjølt til fersk jordbær en varm sommerdag. Vinene kan i dag i henhold til italiensk vinlov ikke bære betegnelsen spumante og selges derfor under betegnelsen Asti.

Mer spennende er den vinen som selges under navnet Moscato d’Asti og som tappes i vanlige flasker og har en alkoholstyrke på 5-6 %. Den er kun lett perlende når den skjenkes i glasset på grunn av en beskjeden mengde rest-kullsyre. Kullsyren forsterker vinens ”grapey” karakter og øker friskheten. Produksjonen av Moscato d’Asti er fordelt mer på mindre produsenter og vinene får en mer individuell karakter. Kvaliteten på det beste er høy. Vinen fungerer overraskende godt også til sjokoladebaserte desserter og friske bær- og fruktbaserte desserter. Tørre hvitviner
Piemonte har opplevd en viss gjenoppliving av regionens hvite viner de siste 20-30 årene. Gavi er en av de mest etablerte hvite viner i regionen og ble tidligere solgt til kystregionen Liguria for å ledsage delikate skalldyr-retter. Vinen er basert på Cortese-druen som gir forfriskende viner med en relativt nøytral karakter som nok passer bedre til Ligurias lettere skalldyr-retter enn til piemontesiske antipasti.

Mer spennende i dag er viner basert på druene Arneis og Favorita. Arneis har sitt opphav i Roero og er den mest ansette av de innfødte hvitvinsdruene i dette området, takket være gode produsenter som Bruno Giacosa som bidro til å snu den negative trenden for denne druen på 70-tallet ved å vie den større oppmerksomhet og lage tørrere utgaver av den. Den dyrkes hovedsakelig i Roero hvor den trives godt i det sandholdige jordsmonnet. Druen gir bløte viner med moderat syre (noen ganger for lite) og fruktige aromaer, ofte med et innslag av mandel i duften. Druen lagrer dårlig og de fleste bør drikkes i løpet av 1-2 år.

Favorita er en spennende drue som har levd litt i skyggen av Arneis og nye importerte varianter som Chardonnay og Sauvignon Blanc. Det produseres svært begrensede mengder av denne druen og det er vanskelig å finne Favorita-viner utenfor Langhe-området ved Alba. Druen gir friske viner med mer syre enn Arneis, og lagrer også bedre. Aromamessig gir den duft av sitrus-frukt og har en delikat fremtoning som passer utmerket til mest elegante antipasti. Druen har visse likhetstrekk med franske Roussanne som vi kjenner fra franske Rhône og Midi.

Av importerte druer er Chardonnay den viktigste. Enkelte produsenter ledet an av Angelo Gaja lager gode og prestisjepregede viner på denne druen, men de fleste er nokså uinteressante, og ofte altfor dyre. Riesling er etter min mening generelt mer spennende. Det relativt svale klimaet og den kalholdige leirjorden i Langhe gir enkelte Riesling-viner med en flott mineralsk og floral karakter og fin syre. Utbredelsen er beskjeden og vinen blir mer en kuriositet, enn så lenge. 

Piemontes røde viner - utmerkede matviner
På rødvinssiden kan Piemonte tilby et konglomerat av vinstiler fra helt lette, saftige og fruktige, rosé-lignende viner basert på Grignolino eller Brachetto til de kraftfulle og stramme Nebbiolo-vinene. Piemonte tilbyr flere viner som for meg personlig er blant de fremste matviner jeg kan tenke meg.

Renessanse for Barbera
Den mest anvendelige av alle er Barbera som er opphav til en rekke viner hvor druenavnet inngår i navnet på vinen, som for eksempel Barbera d’Alba når druene er dyrket i åssidene rundt Alba. Inntil slutten av 60-tallet var Barbera-vinene tynne og sure viner uten anseelse, noe som i stor grad skyldtes høye avkastninger og liten forståelse for druens potensiale. Den kjente vinprofessor fra Bordeaux, Emile Peynaud, påpekte på slutten av 70-tallet druens potensiale og anbefalte lagring av vinen på små eikefat for å tilføre tanniner til vinen. 

Barbera kjennetegnes av en intens syre og beskjedne tanniner (garvesyre). Aromamessig har den et intenst og tiltalende bærpreg. Den nå avdøde Giacomo Bologna i Rochette Tanaro like utenfor Asti var den første som prøvde å gjøre noe ordentlig ut av Barbera ved å redusere avkastningen drastisk og lagre vinen på nye barrique av fransk eik. I dag oppnår Barbera-vinene herfra priser på nivå med Barolo og Barbaresco, en nokså utenkelig situasjon på midten av 70-tallet. I dag er Barbera etablert som en kvalitetsdrue i Piemonte og den gir i mange tilfeller gode viner både med og uten fatlagring. Personlig holder jeg en knapp på de ikke-fatlagrede vinene som de beste til mat. Dolcetto - ”liten søting”
Dolcetto har til en viss grad fulgt med i dragsuget etter Barbera og har på kort tid økt sin anseelse. Selv om det fremdeles lages betydelige mengder ”plonk” av druen, er de beste vinene flotte matviner til lyse kjøttretter som kylling, kanin, svin og lettere lammeretter. Som navnet antyder har Dolcetto-druen en søtlig fremtoning som følge av lav syre. Aromamessig har den visse fellestrekk med en Beaujolais med sin åpenbare, bærpregede aroma. Dens skall er relativt tykt og dette gir adekvate tanniner i vinene. Selv om vinene normalt er svært fruktige og med moderat fylde, gir tanninene en fast tekstur som gjør druen velegnet til retter med en viss rikhet og fedme. Personlig velger jeg gjerne Barbera til fiskeretter med sauser basert på tomat eller rødvin (f. eks. beurre rouge), mens valget faller like naturlig på en litt fastere og litt ”søtere” Dolcetto til kjøtt med ditto sauser.

Freisa
Freisa er en drue som også har fått økt interesse i dag for mer klassiske rødviner. Tidligere ble det kun laget lette og fruktige viner på denne druen, gjerne søtlige og lett musserende, skummende viner som en Brachetto. Druen kjennetegnes av en sterk jordbæraktig karakter, enkelte ganger med et litt syntetisk preg. En produsent som lager en mer klassisk utgave av Freisa er Aldo Vajra. Hans Freisa er uten tvil den beste jeg har smakt, og er en vin som tåler noen års lagring.

Ruché (alias Rouchet)
En gammel drue i regionen som var nær ved å dø ut, inntil den på 80-tallet fikk ny oppmerksomhet, ledet an av produsenten Scarpa. Druen dyrkes særlig ved Castagnole Monferrato som i 1987 fikk egen appellasjon (DOC) for denne druen. Druen gir viner med relativt lys farge og en særegen og uttrykksfull aroma, og en fast tekstur som til forveksling kan ligne på en lett Barolo. En kuriositet som forhåpentligvis vil oppleve en renessanse. Scarpa lager interessante viner av denne druen.

Gode produsenter av Barbera og Dolcetto: